Jeg har nylig fulgt min mor til graven.Og samtidig er gravferd en alminnelighendelse, ikke bare for meg som iembets medfør ofte er i begravelser,men for noen hver. Å følge en av sinenærmeste til graven opplever de flesteav oss en eller flere ganger i livet. Somoftest er det som denne gangen i generasjonen over, eller det kan værebesteforeldre, to generasjoner over. Sånn skal livet gå, det er den naturligegang.Men i familiehistorien vår er gravferden til mor en viktig hendelse, enmerkedag, en dag vi hadde stor oppmerksomhet rettet mot og alltid vilhuske.
Vi var spent på dagen og gjorde oss mange tanker i forkant omhvordan vi kunne gjøre det for at den skulle kjennes fin og riktig.Så var den der, begravelsesdagen. Alle avtalene var klare, sangark ogblomster, kaker og kokker, vi hadde tenkt gjennom alt så godt vi kunne fådet til.En avskjed. Et liv som lukkes. En epoke som er over. Det var ikke vanskeligå finne fine ting å si i minneordene, mye godt som kunne holdes fram somgode sider ved mors personlighet og fokus i livet. Hun hadde gitt mye tilmange, og vi hadde mye å være takknemlig for. Fint å holde det fram i allespåhør og gi det oppmerksomhet, som verdier av bevaringsverdig karakterfor oss.Og igjen kunne jeg kjenne, denne gangen sterkere og mer nærgående ennnoen gang før, hvor riktig det er at vi kunne bringe vår døde familiemor tilkirka, sette kista foran alteret, la sollyset skinne over den, og la det fortelleoss at vi tror vi går mot en annen soloppgang. I det lyset holdt vi gravferd. Snart skal vi feire påske. Fra eldgammel tid, helt fra den første kirkes tid,har det største stearinlyset i kirka, påskelyset, hatt stor symbolkraft. Dettelyset tennes på den aller mørkeste natta, Jesu gravnatt, i kunnskapen omat Kristus ikke ble i graven, men oppstod til liv i et legeme som ikke varjordisk enda det var til å ta i, åndelig, men likevel synlig. Jesus gikk inni døden og kom ut av den. I bibelen omtales det som at han ”vant over”døden, som den første av alle levende. Den samme åndelige kraft som førteJesus gjennom, skal også reise alle troende opp. Dette er vår tro og lære. Frapåsken ”stråler” det ut et lys i vår kirke som vi hviler i og som vi overgir våredøde i. Derfor er påskelyset et viktig symbol. Vårt eget påskelys ble tentførste gang påskenatt år 2000, og vi skal bruke det i 10 år. Det lyser hvergang vi feirer dåp, og om mulig tenner vi dåpslysene på det. Slik skal detalltid minne oss om oppstandelsens lys og kraft, som vi lever i.Det var vemodig å være vitne til så lita og syk mor ble på slutten, ogvemodig å helle de tre små jordskuffene over kista hennes. Men vi gjør det itro på oppstandelsen: Av jord skal du igjen oppstå – en vakker dag!
Konge i æva, å lat du meg då sigrande inn i ditt rike få gå! Ver du mi tru, den vona eg ber til eg får skode din herlegdom der.
