Andakt

Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seiersherre over dem på korset.

(Kolosserbrevet 2 vers 15)

Apostelen Paulus snakker her om påske og hva fortellingen om Jesu død og oppstandelse kan og skal bety for oss.

Han snakker her om makter og åndskrefter. Det er de som vil holde oss fast i vårt gamle liv og langt borte fra Gud. Det er jo litt forskjellig hvor sterkt vi kjenner nærværet av slike krefter i våre liv, og alt etter det kan de få forskjellige navn. De kan få navnene til andre mennesker som vi mener hindrer oss. De kan få navnene gjeld og skyld, motgang, ulykke eller sykdom. Og ikke minst: døden. Martin Luther snakker i sin salme ” Vår Gud, han er så fast en borg.” (nr. 295 i salmeboka) om ”vår gamle fiende”(vers1) og ”verdens fyrste”. Med disse betegnelser sikter han til djevelen.

Men vi kan også tenke at disse krefter er noe som ligger i oss selv.

Alt det kan være slike makter Paulus snakker om. Det er mange forskjellige av dem. Det er riktig at de har forskjellige navn.

Men i påsken har maktene mistet sin makt og styrke. Det er ikke lenger noe de skulle ha sagt. Martin Luther skriver om verdens fyrste: Han ingen ting formår, fordi alt dømt han går.

Men jeg liker best Paulus sin måte å snakke om det: Han (= Gud) kledde dem nakne og stilte dem fram til spott og spe.

Det minner litt om Saddam Hussein, diktatoren som hele vesten og sikkert også mange i hans eget land hadde vært redd for i mange år, som da til slutt ble dratt frem, skitten og ustelt, av en liten jordhule. Bildene gikk på fjernsyn og i aviser over hele jorden. Slik ser verdens fyrste også ut, når han har mistet sin makt.

Men mest må jeg tenke på keiseren i H. C. Andersens eventyr, han som stolt viser frem sine fine nye klær. Og folket spiller på lag. Ingen tørr å si noe. De er nemlig redde: Redd for herskeren og hva han måtte finne på og straffe dem med, og ikke minst redd for å bli avslørt som dumme og uvitende. Til slutt er det et barn som bryter tausheten: ”Men han har jo ingenting på seg!”

Utropet kommer som en befrielse. Endelig har noen våget å si det alle har tenkt. Nå kan de innse at det er sant. Og da blir keiseren til spott og almen latter.

Denne befrielsen og avsløringen har mye av påske i seg. Også vi skal få kjenne: Døden og djevelen og alle de andre kreftene har ingen makt over oss lenger. De er helt nakne og latterlige. Å kunne le over det, det er ekte påskeglede.