Etterjulsandakt Av Simone Schiebold

Jeg sitter og skriver i adventstida; ute på gangen ligger en julestjerne som venter på at jeg slår en spiker i veggen for å henge den opp. Advents- og juletida er full av stjerner. Vi befinner oss tross alt i mørketida med lange netter – god tid til å se stjernene på nattehimmelen. Og kanskje en av dem er julestjerna, stjernen som viste veien til krybba for de vise menn.

Vi har mange stjerner satt opp rundt oss i juletida. Men kanskje vi tar stjernene for fort ned etter jul. For etter jul så følger åpenbaringstiden. Og også der er stjernen et viktig symbol. Julestjernen har gjort nytte for seg og ført de vise menn inn til Jesusbarnet. I Åpenbaringstiden står vi liksom sammen med de vise menn og ser på Jesus og begynner å forstå hva det egentlig er vi ser.

Det er ikke lenger julestjernen som er viktig nå; det er en annen som er selve stjernen nå, superstjernen liksom. Det gamle testamente skriver om en stjerne som skal komme: En stjerne stiger opp fra Jakob, en kongestav løfter seg fra Israel. (4. Mose 24, 17) Det er profetien om en ny konge som skal komme ut av folket Israel. Og det var kanskje denne profetien som førte til at de vise menn la ut på reisen til Betlehem. Og nå ser de på Jesus og faller på kne og gir ham gaver, så som man gjør med en ekte konge. (Matteus 2,11) Men om de virkelig har skjønt hva slags konge Jesus er? For det må man vel egentlig kjenne hele livshistorien til Jesus? Men samtidig har de vise menn tross alt sett Jesus med sine egne øyne; og Jesus, det er Guds selv, kommet til oss, kommet til verden. Det er kanskje nok å ha sett ham.

Det er først i bibelens siste kapittel (Åpenbaring 22) at Jesus selv bekrefter at han er stjernen Moseboka snakker om når han sier: ” Jeg, Jesus... Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.”(V. 16) Stjernen Jesus skal skinne videre for oss, også når julestjernen er tatt ned igjen etter jul. Jesus er en stjerne som skal følge oss og lede oss på veien gjennom livet, uansett om det er jul, eller påske, sommerferie eller høststorm. Det finnes dager da vi ikke ser stjernene fordi skyer dekker himmelen. Og det finnes dager da tvil og sorg, sykdom og uro eller simpelthen en travel hverdag lager mørke skyer i våre tanker. Da står vi i fare for å miste Gud ut av synet.

Når en slik dag kommer, da er det kan hende en gjenglemt julestjerne som får oss til å huske, som viser oss veien tilbake til Betlehem, til Gud i krybben, til Jesus.