TAKKER FOR MEG
I mars i år ble jeg forespurt til å søke på en kateket stilling nede på hjemstedet mitt på Hedmarken, i Ringsaker kommune. Jeg gikk mange runder meg med meg selv da denne forespørselen kom. Dette fordi jeg stortrives her i nord, selv om savnet etter familie og venner har vært stor til tider, har jeg allikevel følt meg som hjemme her. Og da min sønn flytta hjemmefra i fjor, til Bodø, for å jobbe som elektrikerlærling, begynte jeg å kjenne bare enda mer på savnet etter de hjemme. Så da blir jeg ”søring” igjen JMen heldigvis er det bare underkant av 2 timer med fly opp til Bodø, så jeg kommer til å komme regelmessig på besøk her i nord, selvsagt også fordi sønnen min fortsatt blir boende her.
Jeg og min hund nyter utsikten fra Sørhesten her i MeløyJ
Jeg har engang lest at livet kan sammenlignes med en togreise. Livet er som en lang reise med toget. En går ofte av og på igjen. Og underveis på togreisen er det mange stoppesteder, hvor vi får mange spennende opplevelser og lykkelige stunder. Men vi kommer sannsynligvis til å oppleve sorg og ulykke også.
Når vi fødes og går på toget, møter vi mennesker som vi forventer vil følge oss gjennom hele reisen - våre foreldre!
Dessverre er sannheten en helt annen. De går av på et tidspunkt underveis og lar oss reise videre helt alene, uten deres kjærlighet og omsorg, deltagelse og vennskap.
Underveis på vår reise kommer andre passasjerer på toget. Mennesker som viser seg å bli betydningsfulle for vårt liv. Det er våre søsken, våre venner, samt de mennesker vi knytter til oss og lærer å holde av!
Mange reisende går på toget og oppfatter denne reisen som en liten spasertur.
Noen mennesker opplever mye sorg på sin reise gjennom livet.
Mange av de andre passasjerene i toget er alltid beredt til å hjelpe dem som har bruk for en utstrakt hånd!
Mange etterlater seg et vedvarende savn når de går av toget. Andre går bare på - og av igjen - og vi har så vidt merket at de var der!
Det undrer oss at mange av de passasjerene som vi holder mest av setter seg i en helt annen kupé, og lar oss reise med toget alene. Dessverre viser det seg også ofte at vi allikevel ikke kan sette oss sammen med dem, siden plassen ved siden av dem allerede er opptatt.
Slik er livet!
Fullt av utfordringer, drømmer, fantasier, håp og avskjed,- men også uten mulighet for en ekstratur.
Vi foretar vår reise gjennom liver så godt vi klare. Vi forsøker å komme godt ut av det med alle våre medreisende, og vi har øye for deres særegenheter og deres beste sider.
Husk at det på enhver strekning kan forekomme farer som påkaller vår forståelse og vår aktive inngripelse.
Når vi selv gjør noe galt viser det seg at det allikevel er noen der, noen som forstår oss.
Det store mysteriet med reisen er at vi aldri riktig vet...
Vi vet ikke når vi er helt fremme. Og vi vet ikke når vi skal av for godt!
Jeg kan bli litt trist når jeg tenker på å gå av toget for alltid...
Jeg tror at avskjeden med alle de jeg traff underveis på reisen vil gjøre vondt!
Det gjør meg imidlertid lykkelig å tenke på hvordan jeg har hjulpet dem til å øke deres bagasje med nyttig og brukenes innhold.
Vi må ha som mål å få en god reise. Ved reisens avslutning vi det vise seg å ha verdt anstrengelsen.
NYT LIVET! Det kommer ikke i reprise.
Jeg føler meg privilegert og takknemlig for at jeg har vært så heldig å bli kjent med denne flotte landsdelenJOg ikke minst alle de fine menneskene jeg har blitt kjent med, mine gode kollegaer, og de gode vennene jeg bærer med meg videre i livet. Men nå er det snart tid for meg å gå på igjen toget, da min reise går videre. Vi seesJ
Ønsker dere alle Guds velsignelse.
Hilsen
Elisabeth Kongelstad
