I gamle dager møtte det bestandig opp en fagfotograf til konfirmasjonen på Meløya. Det var fast rutine at det ble tatt gruppebilde av konfirmantkullet. Deretter var det vanlig å ta familiebilder og bryllupsbilder når der var bryllup. Forfatteren av dette stykket, Alf Angel, ser vi som den høyeste i konfirmantkullet til venstre i bakre rekke.

Konfirmasjonen på Meløy i "gamle dager"

2008-12-02

Når sognepresten har bedt meg om å skrive om hvordan jeg opplevde konfirmasjonen på Meløy, så gjør jeg det gjerne. Det blir et 70-årsminne som jeg ofte tenker tilbake på i takknemmelighet til Meløyfolket for måten de tok i mot oss konfirmanter på, og til Kirken v/ sogneprest Walvig og klokker Kjerpeseth for den åndelige ballast de ga oss med på ferden videre i livet - !

Våren1936 var enda finere og tidligere enn i år. 17. mai det året var på søndag, og den var ekstra varm og fin. Men mandag kom omslaget med regn og kaldt vær. Samme dag begynte konfirmantskolen på Meløy. Fra Holandsfjorden var vi fire konfirmanter det året. Far, som hadde fiskeskøyte, skysset oss tidlig på formiddagen til Meløy. Jeg skulle bo i Sørgården hos Ågot og Otto Olsen. Vi var fire konfirmanter som skulle bo der : Kåre Dahl og Jon Jørgensen fra Halsa, Maria Neverdal fra Neverdal og jeg. Vi ble meget vel mottatt, og fikk oppleve fire interessante og meningsfylte uker.

Meløy ble utnevnt til eget kirkesogn på slutten av 1902, men første konfirmantkull på Meløy var i 1903 da min mor ble konfirmert der. Og inntil 1930 var alle konfirmantene som tilhørte Statskirken i Meløy, samlet på Meløy til konfirmantundervisning og konfirmasjon. Men fra 1930 ble det også konfirmantskole og konfirmasjon ved Fore Kirke, som ble avviklet litt senere på sommeren. I 1936 var vi 45 konfirmanter på Meløy: 23 jenter og 22 gutter. Og det interessante var at Schjarly Vatne, Maria Neverdal og alle fra Glomfjord, ble konfirmert på Meløy.

Som nevnt tidligere, var det kjølig vær med regn og litt vind første samlingsdagen, og litt kaldt i kirken. Derfor fikk Nils Nilsen fra Vassdalsvik og jeg i oppdrag å stå tidlig opp neste morgen for å fyre opp i de to store ovnene som den gang sto i kirken. Det som sognepresten ikke var klar over, var at både Nils og jeg ikke var vant med å fyre opp med kull. Derfor, da vi i sjutiden kom i kirka, følte vi oss svært opprådd. Kull var det nok av, men lite tennved. Vi ruslet ut av kirka for å få hjelp, og var så heldig at vi traff på Martin Tvenning som var kirkeverge, og skulle på kirkegården for å sette opp noen gravstøtter. Han skaffet oss opptennved og hjalp oss med å få skikkelig fyr i ovnene. Siden var det svært hyggelig å treffe Martin Tvenning å slå av en prat med han. Han hjalp oss ut av en vanskelig situasjon. Han representerte den hjelpsomheten som kjennetegner Meløyfolket.

Konfirmantundervisningen var delt mellom sognepresten og klokkeren. Sognepresten hadde, så vidt jeg husker, tre skoletimer på formiddagen, og klokkeren det samme på ettermiddagen. Vi hadde den gangen en grundig kristendomsundervisning i folkeskolen. Det var jo en repetisjon og utdypning av den, som skjedde i konfirmantundervisningen + en del pugging av salmevers. Walvig hadde oss konfirmanter noen ganger oppe på orgellemmen hvor han spilte på orglet og vi øvde oss i salmesang. Jeg husker også en undervisningstime på slutten av samlingen at han forelas om de kirkelige handlinger og hvordan menigheten burde opptre i kirken.

Vi var jo 45 ungdommer som var samlet , og som hadde mye fritid. Derfor ble nok sognepresten og kirkevergen enige om at vi skulle gjøre dugnad på kirkegården. Det ble oppstikket en vei midt på kirkegården fra kirken mot nord. Vi ble utrustet med redskaper, og jeg ble beordret å hente hest og vogn på prestegården, da Walvig viste at jeg var hestevant.

Grastorva ble spadet opp og lempet på vogna og kjørt til et kalksandtak som lå tett ved veien på eiendommen Småjord. I retur ble vognen fylt med sand, som vi fylte opp der hvor torva var tatt bort. Selv om veien er grodd igjen, ser en enda i dag konturene av den.

I dag får konfirmantene reise på konfirmantleir i Sverige. I gamle dager måtte konfirmantene nøye seg med en liten utflukt. I 1936 , en veldig fin sommerkveld, gikk turen utover til Kvia, en liten halvøy på Ytre Meløy, som er bundet sammen med hovedøya med en sandstrand som er overflødd på høyvann, men hvor en kan gå tørrskodd over på lavvann. Vi hadde niste med, og på haugen der ute kokte vi kaffe, og hygget oss svært. Vi så ned på Hamnøys hvor Hartvik Pedersen med familie bodde den gangen. Den ligger tett utenfor Kvia med bare et lite sund mellom. Før vi forlot rasteplassen, samlet Walvig hele troppen og ba oss synge de to salmene: ”Herre Gud , ditt dyre navn og ære”, og ”Lei, milde ljos, igjennom skoddeeim”, så høyt at de på Hamnøya hørte det! Vi ruslet heimover den fine sommerkvelden for 70 år siden med et fint minne rikere. Nå sist mandagskveld den 12, juni gjentok jeg turen alene. Når jeg satt der ute på haugen og på nytt fikk oppleve det enestående panoramaet med skjærgården der ute – opplyst av midnattssolen gjennom et svakt skydekke – Meløytinden – innlandsfjellene med Svartisen og Helgelandsbukken – ja, da undret jeg meg ikke over at Walvig la turen akkurat dit -!

Etter tre ukers konfirmantskole, ble det søndag gudstjeneste i kirken med overhøring av konfirmantene. Da ble vi stillet opp i midtgangen, jentene på venstre side og guttene på høyre side. Det var som en muntlig eksamen hvor vårt kunnskapsnivå i kristendomsfaget ble testet. Konfirmantundervisningen varte til og med torsdag i den fjerde uken. Da fikk vi reise heim, og skulle ikke møte før konfirmantsøndagen, som var søndag den 21. juni. Den dagen var det et nydelig vær med sol fra klar himmel – i varmeste laget i en fullsatt kirke.

Konfirmasjonssøndagene på Meløyi ”gamle dager” var en høgtidsdag for hele kommunen. Var det fint vær, var oppmøtet så stort at ikke alle fikk plass i kirken. Det var en samlingsdag for hele bygda hvor slekt og venner møttes. Det ble holt egen nadværgudstjeneste kl.18.00.Og i denne pausen skjedde det utrulige som jeg i voksen alder har forundret meg over: At vertsfamilien til konfirmantene stilte sine hus og dekktøy til full disposisjon for konfirmantforeldrene. Det må være gjestfrihet i særklasse som Meløyfolket bør ha honnør for!

For eks. i Sørgården hvor jeg bodde, trakk husets folk seg litt tilbake på konfirmasjonsdagen, og etablerte seg på et loft: ”sørloftet”, og overlot begge stuene og kjøkkene til konfirmantforeldrene. Den gangen var det to leiligheter i Sørgården. Maten hadde foreldrene sjølsagt med seg , men dekktøy og kjøkkene og begge stuene fikk de disponere. Slekt og venner ble innbudt til konfirmasonsselskap! Det fungerte veldig bra – og gjorde konfirmasjonsdagen for oss konfirmanter ekstra hyggelig. Men for vertsfamiliene måtte det jo være en stor belastning -!

Ikke alle som kom til kirka den dagen, fikk delta i konfirmasjonsselskap. Derfor stilte Ungdomslaget Urd opp, og sørget for servering til de som hadde behov for det. På Urd fikk de også kjøpe frukt og brus.

Konfirmasjonssøndagene på Meløy i ”gamle dager” var en fin og interessant dag for hele bygda – en dag som de fleste så fram til vært år.

Alf Angel