Å miste en sønn

        Vinteren 2003 ble Arne Jacob Skau borte i Svolvær. Uvissheten var stor om hva som hadde skjedd. Det var en veldig tung tid for hele familien. Arne Jacob var farens, Svein Skaus, eneste barn. Moren Solfrid  hadde i tillegg blitt prøvd i store sorger fra før, hun hadde tidligere mistet både en annen sønn og et barnebarn.
Vi besøker Solfrid og Svein Skau for å høre om hvordan det går med dem.
- For meg var Arne Jacob alt, rett eller galt, men det var som at bunnen i tilværelsen falt ut, forteller Svein. Jeg fikk en voldsom sorg, nesten slik at jeg mistet kontrollen over meg selv. Særlig i den første tiden. Vi visste ikke hva som var skjedd. Vi klamret oss til håpet, men visste vel innerst inne - -
- Det hjalp når vi fant han, forteller Solfrid. Vi ba veldig om at han måtte bli funnet. En båt lå ved kaien og måtte ha motoren på, slik at det ble laget strømninger. Dette førte til at Arne Jacob fløt opp og kom inn i fjæra. Han ble funnet liggende over en stein. Så mange bad om at han måtte bli funnet. Og vi fant han. Vi opplevde det som et bønnesvar.
Det hjalp oss til å komme videre i sorgen, alt omkring begravelsen og dette å ha en grav å gå til. Men fortsatt er det tungt. Det skjer ofte at når noe minner oss om Arne Jacob, så begynner vi å gråte. Særlig påska er vanskelig. Påska 2003 var midt mellom at han ble borte og før han ble funnet. I påskeuken gjennopplever vi sterkt det som skjedde. Også andre merkedager kan være tunge å komme gjennom.
En periode måtte vi arbeide hele tiden for å ha noe å gjøre. Pusse opp, bygge hytte, det var en måte å overleve på, for tomheten etter Arne Jacob var så stor. Vi måtte bare stå på. For oss alle i familien var Arne Jacob så spesiell, vi følte at vi ikke kunne leve uten han. En stund hadde vi ikke lyst til å leve videre. Det var mange ganger en hard kamp bare å stå opp om morgenen. Men vi forsto hvor viktig det var å stå opp og leve normalt  for å opprettholde livet og ikke gå til grunne.
- Midt i alt det onde, følte dere at dere var glemt av Gud?
- Nei, vi vet at livet er mangfoldig. Men så ofte når det går godt, så trenger  vi ikke Gud, men når vi var som lengst nede, så følte vi virkelig at Gud var også der.
Det var så merkelig. Vi følte så ofte at når vi satte oss ned og ropte til Gud om hjelp, så fikk vi hjelp. Det kom noe til oss, liksom at rommet ble fylt av en forunderlig fred. Jeg forstår ikke hvordan de som ikke har troen kan klare slike store tap, sier Svein. Jeg kunne stoppe opp, det var som jeg ikke maktet mer, men så kom det ting som trøstet meg. Småfugler som satte seg like ved siden av meg og sang. Det var liksom at de kom med en hilsen fra Gud. Slik kjente de det begge to. Når vi holdt på å gå under, og ropte om hjelp, så fikk vi hjelp. Eller det kunne være at vi leste noe som gav oss trøst.
Solfrid forteller at hun ble nesten hysterisk etter å lese bøker for å finne ut hvordan andre hadde kommet gjennom vanskeligheter og stor sorg.
Solfrid har opplevd mer sorg enn de fleste i livet. Hun har mistet sin eldste sønn, Tor, og et barnebarn bare 14 dager etter at han var konfirmert. Jeg tenkte at denne gangen klarer jeg ikke  å gå inn i sorgrommet. Jeg makter det ikke enda en gang til. Men vi opplevde også så mye godt midt i sorgen. Folk i bygda sluttet opp om oss. En stor konsert ble holdt. Så mange lurte på hva de kunne gjøre for oss. Folk visste liksom ikke det beste de kunne gjøre for oss.
- Mange snakker om bygdedyret. Dere har altså ikke møtt det?
- Nei, vi har  bare opplevd kjærlighet og godhet. Vi har vært omsluttet av bønn og gode mennesker med stor omsorg og omtanke. Det vil vi aldri glemme. Vi føler at vi er veldig glade i folket her og veldig takknemlige for alt de gjorde for oss. Da oppdaget vi hvor viktig det er å ha venner og et menighetsfellesskap. Det var også så godt at hele den nære familien var så sammensveiset og at vi kjempet  i lag.
En drøm.
Svein forteller at han vanligvis aldri husker drømmer. Men den drømmen glemmer jeg aldri, forteller han. Jeg gikk så ofte å tenkte. Hvordan gikk det med Arne Jacob? Fikk han muligheten til rope til Jesus etter at han datt utenfor bryggen? Jeg lurte veldig på det. Så en natt fikk jeg en merkelig drøm. Jeg så en person i hvite klær og jeg tenkte med en gang at det var Jesus. Skikkelsen for over himmelen og ble borte bak takmønet. Og det var en person i hver armkrok på skikkelsen. Og så våknet jeg og var ulykkelig over at jeg ikke hadde sett helt klart hvem det var han holdt i armkroken.
Og da foldet jeg hendene og ba inderlig om at jeg måtte få drømmen tilbake. Så sovnet jeg og det rare skjedde at jeg opplevde nøyaktig den samme drømmen på nytt, nøyaktig samme situasjon, og denne gang så jeg så klart som det går an ansiktet til Arne Jacob i den ene armkroken. Og jeg vil aldri glemme det utrykket han hadde, ansiktet skinte som en sol, han var så glad. Jeg våknet og jeg ropte på Solfrid, jeg måtte fortelle hva jeg hadde drømt. Og da ble vi enige om at den andre personen som Jesus holdt rundt måtte være Tor. Jeg følte så klart at Gud gav meg den beskjeden at Arne Jacob var tatt hjem til himmelen. Denne drømmen har betydd veldig mye for meg og vært til stor hjelp i sorgen. Og jeg ber om at vi må få møtes igjen. Det er en av de tingene som betyr aller mest, håpet om det.
Vi avslutter samtalen. Og Solfrid og Svein sier at de er takknemlige for at de ikke er blitt rasert innvendig, og ikke er blitt ødelagt av bitterhet. De kan fortsatt føle kjærlighet og glede, og synes at de har et godt liv, men på samme tid vil alltid savnet og sorgen etter å ha mistet sønnen følge dem. Det er noe vi må leve med alle de dagene vi har, sier de. Men vi har så mange gode minner. Bare gode minner.
Men som Solfrid sier til slutt.
- En kan bli like glad i den som livet går i stykker for. Det skal mange ganger så lite til for at det skjer. Og sorgen er like stor etter dem.
Olav Jakob Tveit