Fra Prestens skrivebord

"Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus.” – disse ordene sår i begynnelsen av nesten hver eneste gudstjeneste. Og mot slutten får vi velsignelsen, vanligvis den fra 4. Moseboken (kap. 6,24-26) som begynner ”Herren velsigne deg og bevare deg” og slutter ”...og gi deg fred.”

I dåpen legger presten hånda på hodet til den døpte og sier: ”Fred være med deg.” og i begravelsen lyser vi fred over minnet til den avdøde. Med andre ord så bruker vi ordet ”fred” ganske så ofte i kirka – ordet danner en slags ramme ikke bare for hver enkelte gudstjeneste men også for våre liv.

Det er en observasjon som allerede den danske salmedikteren Nikolaj F. S. Grundtvig (1783 – 1872) gjorde, da han skrev den salmen som står i vår salmebok med nummeret 607. Salmen begynner med ordene ”Fred til bot for bittert savn”, men jeg tenker nå mest på andre verset:

Fred er kirkens velkomstord

og farvel på denne jord;

i vår dåp det til oss lød,

skal gjenlyde i vår død:

Fred med dere, Herrens fred,

nå og i all evighet.

Også her går ordet ”fred” igjen. Det er nok det, salmen handler om. Ordet må jo være viktig, når vi bruker det så ofte. Men hva betyr det egentlig?

Vi er jo mennesker, og da tenker vi kanskje mest på fred som det motsatte av krig mellom nasjoner eller, i litt mindre skala, som motsetning til krangel mellom mennesker. De eldre blant oss har i sin livstid også opplevd krigstider og at det ble fred igjen etterpå. En slik opplevelse kan nok prege vår forestilling om hva fred er, ganske så strekt. Og det er jo ikke feil, det. Bare, at ordet innebærer så mye mer.

Vi har en tradisjon som går helt tilbake til folket Israel. Og deres ord for fred: ”shalom” blir jo også den dag i dag brukt som både velkomst- og avskjedshilsen. Shalom beskriver en tilstand der alt står til vel, er i beste orden og i balanse; ordet snakker om helhet, om å være hel i kropp og sjel, i familien, i samfunnet og miljøet og i hele folket. Og i vårt forhold til Gud.

Når vi bruker ordet fred i kirka, da snakker vi ikke først og fremst om fred mellom mennesker, selv om den også er viktig. Vi snakker om fred mellom oss og Gud.

Og det er ikke noe vi kan gjøre selv. Grundtvig setter oss på sporet når han skriver: Fred med dere, Herrens fred. Det er Guds fred vi snakker om, freden som Gud gir oss i gave, først i dåpen og så om og om igjen, hver gang vi får tilgivelse, hver gang vi mottar nattverden og får høre ordene ”Gå i fred” der, hver gang vi hører og mottar en velsignelse.

I Jesu død og oppstandelse skaper Gud en evig fred mellom seg og alle verdens folk. I Romerbrevet (kap. 6,3-5) forteller oss apostelen Paulus hvordan vi i dåpen får del i Jesu død og oppstandelse. Da får vi også del i den freden han gir. Da kan det bli fred mellom oss og Gud. Nå og i all evighet, For til slutt står ”fred” for vår frelse, for det evige godet vi får i Jesus. Vi kaller det gjerne for det evige livet eller, litt mer gammeldags kanskje, for salighet.

Det er det vi får tenke på, når vi i begravelsen lyser fred over våre kjære.

På denne måten omslutter Guds fred våre liv fra begynnelsen i fødselen og dåpen, til slutten, til døden og avskjeden i begravelsen, og ut over døden, i all evighet.